Vil du meg vondt? Kan jeg stole på deg?
Hva betyr egentlig tillitt?
Alle spørsmålene ovenfor har en fellesnevner: Tillitt. Om du trenger å stole på at noen ikke vil deg noe vondt, så er det et spørsmål om tillitt. Om du sliter med å stole på noen, så er det også et spørsmål om tillitt.
Men hva er egentlig tillitt? Du kan kanskje tenke det «bare er tillitt, det». Men det er det ikke. Det er mye mer komplekst.
Tillitt er noe som tar en del av alt som er menneskelig. Det starter fra man er barn. Tar noen imot meg om jeg faller? Trøster noen meg når jeg gråter? Er noen glad i meg?
Stoler jeg på at svaret er ja på overnevnte spørsmål, eller tviler jeg? Dette er eksempler på tillitt.
Kanskje dette er overflødig skriblerier for enkelte av dere som leser. Det jeg vil inn på i forhold til tillitt, forhold og relasjonstraumer er noe som kanskje kan hjelpe andre. For dette er noe jeg har hatt store problemer med i mitt voksne liv.
Min mistillitt har vært stor og omfattende så lenge jeg kunne huske.
Ville denne læreren meg vondt? Er hun demonbesatt? Prøver hun få meg til helvete?
Vil denne jenta som sier hun liker meg egentlig bare latterliggjøre meg når jeg sier jeg liker henne tilbake?
Vil denne journalisten som intervjuer meg egentlig henge meg ut? Prøver journalisten egentlig bare å finne en feil med meg for så å avsløre meg som en dårlig person foran alt og alle?
Jeg har prøvd å opprettholde en stram figur, uten at det var noe bevisst, men fordi det trolig var noe jeg har lært meg at jeg måtte ha for å kunne fungere gjennom barndommen. I de nylige år har jeg blitt mer bevisst på dette.
Mimrer litt og tenker på første gang en god kompis, som jeg hadde fortalt om problemene mine, sa: Er det ikke slitsomt?
Jeg tror jeg flirte. Klarte ikke ta det inn med en gang, men det var et veldig godt spørsmål som har hjulpet meg til å konkludere med, at jo, det er selvsagt slitsomt – og dette ønsker jeg å gjøre noe med. Det skal ikke være sånn.
«Du må bare ikke løpe bort neste gang du får angst» sa en person til meg en gang, når jeg pratet med henne om at jeg fikk fnatt av forhold og etter en måned eller to hadde en ubeskrivelig trang etter å løpe vekk til trygghet og ensomhet.
Senere skjønte jeg at det ikke er så lett. Jeg kan ikke bare bli værende. Jeg måtte ha profesjonell hjelp. Jeg trengte terapi og antidepressiva – etter et helt liv og en hel barndom full av depresjon, angst, skam, skyld.
Nå. I dag. Så har jeg og min forlovede vært kjærester i snart 3,5 år. Vi har vært forlovet i 3 år. Hvordan kom jeg dit?
Jeg kan ikke gi noe enkelt svar på det. Jeg var meget betatt av henne fra dag en. Samtidig hadde jeg mye tvil om hennes karakter – uten at det var på sin plass – det var grunnet meg selv og min fundamentale mistillitt til alt og alle. Jeg prøvde alltid før å finne grunner til at noen ikke kan stoles på og jeg fikk alltid rett.
For om du leter lenge nok, så finner du alltid noe.
Det er veldig teit og veldig destruktivt. For om noen jeg datet dumpet borti meg ved et uhell eller sa de hadde gjort noe kritikkverdig før, så kunne det bli en bekreftelse på meg for hvorfor denne personen er en ond og farlig person.
Det jeg heldigvis klarte å skjønne er at dette var et mønster. Med alle nye personer, så prøvde jeg å opprettholde kontroll. Om noen kom tett på, så støtet jeg dem fra meg, ved å svartmale dem.
Men jeg skjønte dessverre ikke da at det er dette jeg driver med. Jeg var så vant til at det var sånn jeg måtte operere for å kunne ivareta meg selv.
Men heldigvis kom min forlovede, Julie. Jeg klarte ikke dytte henne vekk, fordi hun var så fantastisk. Og hun har brutt ned vegger i meg jeg ikke visste jeg hadde, som jeg synger om i sangen min, «You Set Me Free» (Spotify, Youtube etc).
Jeg tror ikke jeg er alene om å kunne ha det vanskelig med forhold og relasjoner. Det er mange som bærer på smerte. Det er bare menneskelig å tilpasse seg selv for å unngå smerte – når man er med mennesker som volder skade. Men man burde også avlære seg disse mekanismene som tidligere beskyttet en selv. For uten å fjerne beskyttelsen, så ødelegger man for seg selv, fordi man ikke klarer å være sårbar – som alle egentlig er – men som altfor mange undertrykker.
Om man ikke har tillitt til noen, burde man enten dra fra personen eller velge å bygge tillitt. For hvis man ikke har tillitt og blir med noen, så blir det bare destruktivt i lengden, for både deg selv og den andre.
Om du skal bygge tillitt og er helt i startfasen, så står du ovenfor et langsiktig prosjekt. Må humre litt over hvor lang tid det tok meg, fordi antidepressiva (som spesielt var effektiv mot angst) var løsningen som virkelig skapte en langsiktig endring.
Tillitt er kjempevanskelig – for alle oss som aldri har klart å bygge tillitt til andre før. Men det fine er det, at når man først klarer å bygge litt tillitt for første gang, så er jobben videre så mye mer enkel.
Hjernen er en slags muskel. Har du aldri brukt en del før, så koster det veldig mye å få til den første bevegelsen. Men når du først har kommet forbi det første stadiet, så blir de påfølgende bevegelsene så mye mer lette å håndtere.
Det er håp for alle. Vi må bare begynne å våge utenfor komforsonen.
anderstorpforteller 
Jeg er sikker på at det gudsbildet jeg vokste opp med har vært med på å gjøre meg grunnleggende usikker og utrygg.
Jeg hadde tidlig vanskelig for å forene ideen om helvete med en kjærlig gud. Etter hvert lærte jeg meg å «tro» på at gud er hellig og ren osv., så det er bare «logisk» at han ikke kan ta noen inn i himmelen hvis de ikke er feilfrie.
Men hvorfor sende de andre til helvete og pine dem?? Jeg skjønner hvordan en unge kan tro på dette når en for det fortalt, men at voksne kan tro det og fortelle det til barn er jo helt absurd.
Nå kjenner jeg mange troende som ser ut til å ha et trygt og konstruktivt gudsbilde. Men hvorfor har vi fått så ulike gudsbilder når vi har trodd på den samme boka?
Jeg tror det handler mye om flaks og uflaks i forhold til hva en henger seg opp i og hvor lett en har for å ignorere egen kognitive dissonans (dvs. klare å se bort fra det som «ikke stemmer»). Og nettopp siden noen barn har «uflaks» på denne måten, blir en og samme forkynnelse frigjørende for noen mens den for andre blir ren mishandling.
LikerLiker
Husker jeg stilte samme spørsmål. Klarte ikke forene helvetesdom-guden med en som elsket alle mennesker utenfor vår forstand. For min del ble det begrunnet med at synd er noe som gjør at mennesker dør eller råtner innvendig, og at det var guds kjærlighet som gjorde at gud hatet synd og mente synd burde få verdenshistoriens verste straff. At det er kjærlighet å forhindre noen fra å gjøre noe feil, var vel også noe.
Guds intellekt var jo utenfor vår forstand, så å begynne å bruke verdslig forstand for å forklare gud ble sett veldig ned på. Tanker om tvil var, som du muligens også trodde, demonisk eller en uting.
Er interessant det spørsmålet der. Å si det handler om bokstavtro lesning versus selektiv bokstavtro lesning blir nok for enkelt? For til syvende og sist må man velge hvilke deler man skal sette høyest, når bibelen motsier seg selv – for bibelen har mange motsigelser.
Så kanskje det kan snevres inn mot at dårlige, skumle og destruktive gudsbilder stammer fra en selektiv bokstavtro lesning fra at hold som ikke er forenelig med en nådefull, kjærlig og god gud?
Men likevel får noe sånt meg til å tvile. Fordi om bibelen skal danne grunnlaget for en religion, som den definitivt gjør, og enkelte momenter i bibelen burde tolkes bort – så forsvinner jo en viktig del av legitimiteten for et trosgrunnlag.
Jeg syns jo selv at hele bakhistorien om verdens skapelse har dyptgående motstridelser som ikke kan overses. Bibelen beskriver gud som allviten og allmektig, og hvis gud er begge disse tingene, hvorfor gadd han i det hele tatt å skape mennesker, i vissheten om at flere milliarder ville lide verdenshistoriens verste straff? Gud visste at han kom til å kaste Lusifer (djevelen) ned til jorda, at djevelen ville bli denne verdens prins og spre sykdom og fordervelse på alle folkeslag. Men likevel bestemte kjærligheten selv (gud) seg for å skape mennesker på tross av dette – og for hva? Under et hyppig gjentatt argument for kristne: Men gud gav jo oss et fritt valg til å følge han eller ikke.
Forklaringen vår var at gud har gitt alle mennesker en lik sjanse, uansett årstall de var født, kultur osv, men det kan umulig stemme. Jeg tror ikke jeg selv eksempelvis hadde et likt valg som alle andre i eksempelvis muslimske kulturer – som sønn av en pastor, en som hadde vokst opp med daglig bibellesning osv. Men ja.. Dette ble langt 🤣🙈
LikerLiker
Hører på sangen nå. Takk for hyggelige ord og tips. 🙂
Tror du en voldsom, sjalu og dømmende gud har betydd mye for din del mtp relasjonstraumer? Jesus, Gud og DHÅ var jo faste følgesvenner som skulle være nærmere oss enn alle andre. De hadde også høye krav, kunne kjefte og smelle, dømme og irettesette. Tenkte på dette nå.
LikerLiker
Takk for ærligheten og åpenheten, Anders. Du er ikke den eneste som har slitt med å ha tillit til andre.
«Det starter når man er barn. Tar noen imot meg når jeg faller? Trøster noen med når jeg gråter? Er noen glad i meg?», skriver du. Det for meg til å tenke på en sang som har betydd veldig mye for meg.
«Det begynner å bli et liv» av og med Ole Paus: https://youtu.be/qJ7QH7cjayk
LikerLikt av 1 person